Sentraliseringen har gått for langt

På et lite sted som Rjukan, der jeg kommer fra, velger mange å flytte vekk på grunn av dårlige utdanningsmulgligheter og lite arbeidsplasser. Da jeg var liten husker jeg hjembyen min som en plass med masse mennesker. Nesten flere barn enn voksne. Det var alltid noen å leke med og alle var så hyggelige og imøtekommende. Med tiden, ble jeg eldre og det ble desverre de store barna også. Flere fikk større interesse for skolegang og utdanning. Hvilket jeg i dag forstår, på grunn av alle de mulighetene man kan få i det voksne arbeidsliv. Mange fikk ambisjoner om noe stort og ønsket å følge drømmene sine. Som mange andre også gjør, elsker jeg hjembyen min. Jeg fikk vennene mine der, startet på skole der og har de beste minnene fra det stedet. For meg som virkelig elsker hjembyen min er det sårende og trist å se favorittplassen min visne vekk og bli forlatt. 11 år senere ser jeg det enda tydligere. I disse dager legges akkuttfunksjonen ved Rjukan sykehus ned. Dette medfører mere tapte arbeidsplasser og et dårligere tilbud til de som blir igjen. Flere unge vil ønske å flytte ut til de store byene der mulighetene er, og bare de eldre blir igjen. Den 16. juni kommer et tog av busser med frustrerte mennesker fra Rjukan for å gjøre et desperat siste kamptog til stortinget. Alle har vi ett felles håp: en fremtid for den lille byen som en gang var vuggen til norsk industrihistorie. Det siste jeg ønsker er å se Rjukan, min idylliske verden, ende opp som en spøkelsesby.