Jeg ønsker med dette å komme med et høringsinnspill vedrørende forslaget om innføring av en såkalt "sosial" eiendomsskatt i Askøy kommune, der husholdninger med samlet inntekt over 5G (620 000 kroner) blir pålagt å betale eiendomsskatt. Jeg mener dette forslaget er misvisende, urimelig og økonomisk belastende for mange husstander som allerede befinner seg i en krevende økonomisk situasjon. Det virker som om det er en skjult intensjon bak denne ordningen som i realiteten vil pålegge en bred andel av befolkningen, inkludert de med lave inntekter, eiendomsskatt. 1. 5G som inntektsgrense – en urimelig og lite sosial terskel Forslaget om å bruke 5G som en terskel for hvem som skal betale eiendomsskatt fremstår på overflaten som en måte å beskytte de med lav inntekt på. Likevel, ved nærmere gjennomgang, viser dette seg å ramme en langt bredere gruppe enn først antatt. For eksempel vil selv husholdninger der begge voksne mottar minstesats uføretrygd med barnetillegg, raskt komme over inntektsgrensen på 620 000 kroner. Dette inkluderer også mange småbarnsfamilier som allerede sliter med å få endene til å møtes. Det er også viktig å påpeke at det er svært få husstander bestående av to voksne som har en samlet inntekt under 5G, selv når de er avhengig av ytelser som uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Forslaget slik det foreligger, vil derfor innebære at selv mange av de med lave eller moderate inntekter vil bli pålagt eiendomsskatt, noe som åpenbart ikke kan kalles en "sosial" ordning. 2. Barnefamilier rammes urettferdig – ingen hensyn til kostnader ved oppfostring av barn Forslaget tar heller ikke høyde for de betydelige kostnadene som følger med det å oppdra barn. Barnefamilier står overfor en rekke ekstra økonomiske byrder, fra barnehage- og skoleutgifter til fritidsaktiviteter og andre daglige behov. Det er et paradoks at de samme barna som familiene i dag investerer i, utgjør fremtidens inntektskilde for kommunen og staten i form av skattebetalere. Likevel finnes det ingen kompensasjonsmekanismer i forslaget for disse familiene, til tross for at de har høye utgifter knyttet til barneoppdragelse. Å bruke 5G som en fast grense for alle husholdninger, uavhengig av hvor mange barn de forsørger, er derfor en urettferdig og lite nyansert løsning. Det bør være fratrekk i skatteplikten for familier som har barn, som en anerkjennelse av de økonomiske kostnadene knyttet til å oppfostre fremtidige skattebetalere. 3. Konsekvenser for de med minstesats uføretrygd Et konkret eksempel på de utilsiktede konsekvensene av denne ordningen er de som lever på minstesats uføretrygd. To voksne som begge mottar minstesats uføretrygd, med et eller flere barn som mottar barnetillegg, vil nesten alltid komme over grensen på 620 000 kroner. Disse familiene har allerede en presset økonomi, og å pålegge dem eiendomsskatt på toppen av dette er urimelig. Ordningen burde ta større hensyn til de som lever på statlige ytelser og som har lite økonomisk handlingsrom. 4. "Sosial" eiendomsskatt treffer skjevt – rammer bredt, men under falsk premiss Det er vanskelig å forstå hvordan denne eiendomsskatten kan kalles "sosial" når den i realiteten vil ramme en stor andel av befolkningen, inkludert husholdninger som i dag har lave til moderate inntekter. Det gir et skinn av at det er en rettferdig og målrettet skatt som bare vil treffe de med god råd, men i praksis vil den ramme bredt, og særlig hardt for småbarnsfamilier, uføre og de med lav inntekt. Det er grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt denne inntektsgrensen på 5G er satt kun for å gi inntrykk av en sosial profil, mens den i virkeligheten fører til at flertallet av husholdninger, uansett økonomisk situasjon, må betale eiendomsskatt. Forslag til endringer: • Øk inntektsgrensen eller differensier den: En mulig løsning kan være å øke inntektsgrensen, eller differensiere den avhengig av husholdningens størrelse og antall forsørgede barn. Dette vil kunne sikre at skatten ikke rammer de som allerede har økonomiske utfordringer. • Fradrag for barnefamilier: For å anerkjenne de ekstra kostnadene som følger med å oppdra barn, bør det innføres fradrag eller unntak fra eiendomsskatten for husholdninger med barn, særlig de med lave til moderate inntekter. • Unntak for uføretrygdede og andre på statlige ytelser: Personer som lever på minstesats uføretrygd eller andre statlige ytelser burde ha en større beskyttelse mot eiendomsskatt, da disse husholdningene har begrensede muligheter til å øke sin inntekt. Avslutningsvis, vil jeg understreke at et forslag om eiendomsskatt bør være reelt sosialt rettferdig. Forslaget slik det står nå, vil ramme bredt, og påføre urettmessige byrder på barnefamilier, uføre og de med lav til middels inntekt. Jeg håper politikerne tar inn over seg disse problemstillingene, og revurderer utformingen av eiendomsskatten for å sikre at den i praksis blir mer sosial og rettferdig.