Nei til private millionkrav for opparbeidelse av kommunale veier!

Mener du det er urimelig at beboere langs en vei i et småhusområde skal betale hundre tusener til over én million kroner fordi veianlegget utenfor eiendommen må oppgraderes? Naboer langs Kittel- Nielsens vei og Munkelia mener det og vi mener kravene er åpenbart urimelige og strider mot den alminnelige rettsoppfatning! I takt med fortetting av eplehager i nærmiljøet øker kravene om å utbedre veier og anlegge fortau. Spørsmålet er bare hvem som skal betale. Når en utbygger får krav fra kommunen om veiopparbeidelse, kan utbygger søke om refusjon fra beboere med tilgrensende eiendommer til veien. Dette kommer ofte som en overraskelse på boligeieren. Avhengig av størrelsen på eiendommen og hvor mange som skal spleise, kan regningen bli på flere hundre tusen kroner og opp mot en million. For noen er beløpet så stort at det kan bli vanskelig å bli boende. Reglene om opparbeidelse i plan- og bygningsloven bygger på en tanke om at ingen får utvikle tomter eller områder uten tilfredsstillende infrastruktur. Systemet legger da opp til at naboer kan risikere å måtte være med på å betale for infrastrukturen gjennom reglene om refusjon. Naboene har aldri bedt om fortettingen og mener derfor at utbygger, som utløser kravet, i utgangspunktet må ta regningen, alternativt sammen med kommunen. For utbygger innebærer ofte veiopparbeidelseskrav store forsinkelser grunnet koordineringer med offentlige etater og andre aktører. Dette gir svært høye kostnader. Flere mener refusjonsordningen, som gir utbyggere rett til å sende regningen videre til naboer er utdatert og svært uheldig. Regjering, byråd og kommunene ønsker fortetting, men de ser ikke enkeltmennesket som blir drevet fra gård og grunn i prosessen. En rekke steder blir også etableringen av fortauet oppdelt, uten en helhetlig plan for hele veistrekningen. Det anlegges eksempelvis 250 meter fortau, men etter strekningen, fortsetter skoleveien videre uten. Reglene om veiopparbeidelse er utdatert og bør evalueres. Det må ikke bli slik at opparbeidelsen av noen meter fortau gir beboere gjeldsproblemer eller tvinger dem til å flytte. Både eiendomsutviklere og naboer har ved flere anledninger etterlyst tydeligere prosesser for kommunal håndtering av veiopparbeidelseskrav. Flere mener reglene ikke passer ved fortetting i allerede etablerte boligområder. Vi er sterkt kritiske til Oslo kommunes håndtering av veikravssakene, og mener politikere må ta grep – og det haster. Bare slik kan de bidra til at naboene i pågående saker ikke får høye betalingskrav for et unødvendig fortau eller må betale for et veianlegg som går utover det som kan pålegges etter reglene i plan- og bygningsloven. Oslo kommune må vurdere nærmere hvilke kostnader de pålegger private parter opparbeidelsessaker. Loven hjemler bygging av vei, vann og avløp. Oslo kommune krever i tillegg kabling av strømledninger, nytt veilysanlegg, skilter og gjerne også ekstra trekkerør i elektrogrøft for Bymiljøetatens mulige fremtidige bruk. Selv om Statsforvalteren har slått ned på deler av denne praksisen, kommer kommunen fortsatt med slike krav når byggeplanen for veien skal godkjennes. Eksempel på sak i Oslo kommune Som et eksempel i en pågående sak for Kittel -Nielsens vei/Munkelia på Nordstrand i Oslo kommune er flere naboer varslet om store refusjonskrav. Dette skjer i forbindelse med at en utbygger sin søknad om rammetillatelse for et rekkehusprosjekt utløste krav om opparbeidelse av veianlegget. Kravene er varslet og foreløpige overslag tilsier regninger fra flere hundre tusen og opp mot en million kroner per husstand/familie. Naboene har flere innvendinger til de utgangspunkter som var oppstilt for kravene og mener at refusjonskravet bygger på et opparbeidelseskrav som ikke forholder seg til krav og forutsetninger i plan- og bygningsloven. Opparbeidelseskravet er for det første ikke i tråd med reguleringsplan. For det andre er oppbygging av veianlegget i strid med breddeangivelsene i plan- og bygningsloven. Dette gjelder både veianlegget i sin helhet, men også lovens begrensning for effektiv veibredde/kjørebane. Naboene mener også at opparbeidelseskravet heller ikke er i tråd med tinglyste erklæringer på eiendommene. Naboene mener derfor at veiopparbeidelseskravet er ugyldig. Refusjonsoverslaget som er presentert for naboene er derfor bestridt og kan ikke legges til grunn. Blant lokale politikere i Nordstrand bydel var det i bydelsutvalgets møte den 9.september i år, bred tverrpolitisk enighet om at pengekravene beboere får er urimelige og strider mot den alminnelige rettsoppfatning. Et fellesforslag fra MDG, H og V fikk fullt flertall. Politikerne ble enige om å sende et brev til byråden med følgende ordlyd: «Bydelsutvalget er kjent med at flere beboere i bydelen har fått krav om bidra økonomisk til bygging av fortau med tilhørende infrastruktur i forbindelse med utbyggingsprosjekter i sitt område. Disse kravene er etter bydelsutvalgets oppfatning urimelige og strider mot den alminnelige rettsoppfatning. Dagens lovgivning gir utbyggere rett å kreve refundert sine kostnader til fortau med videre fra andre eiendommer som berøres av dette. Bydelsutvalget anmoder derfor ansvarlig byråd om å endre kommunens praksis slik at kommunen dekker den andelen av kostnaden som etter loven kan belastes andre enn utbygger når kommunen fremmer krav om fortau.» Lovens begrensning er 6 meter, men ifølge utbyggers advokat og vår advokat er bredden for smal for å bygge kjørebane for toveistrafikk. Toveistrafikk krever minst 5 meters bredde og et fortau bør være minst 2 meter. Plan- og bygningsetaten forsøker likevel å unngå begrensningene i loven (6 meter) gjennom å stille krav om opparbeidelse av deler av fortauet som «kjøresterk skulder». Det er mange eksempler på at Oslo kommune i sine vedtak reelt krever mellom 1 til 2 meter mer enn det plan- og bygningsloven tillater. Oslo kommune tapte en slik sak (Snargangen-saken) i Oslo tingrett i desember 2020. Avgjørelsen er anket av Oslo kommune. Krav om større veianlegg, med større bredder enn lovens begrensinger, medfører som nevnt økte byggekostnader. Veiutvidelsen kommer blant annet i konflikt med veilys og andre master langs veien. Disse må flyttes ned i bakken, fjellgrunn pigges eller sprenges bort, det må bygges nye støttemurer langs veiene og man får anleggsbelte i folks hager, utenfor areal regulert til vei. Kostnadene øker dermed formidabelt i takt med kravene fra Oslo kommune. Det kan også bli nødvendig med ekspropriasjon. Dersom kommunen ikke hadde gått utenfor lovens begrensninger for veianlegget størrelse, kunne svært mange av disse kostandene vært unngått eller vært redusert. Innbyggerforslag På bakgrunn av ovennevnte anmoder vi om følgende: 1. Ansvarlig byråd må endre kommunens praksis når kommunen fremmer krav om fortau. Dette slik at kommunen dekker den andelen av kostnaden som etter loven kan belastes andre enn utbygger når kommunen fremmer krav om fortau 2. Ansvarlig byråd må endre Oslo kommunes praksis for veiopparbeidelseskrav slik at disse er i tråd med reglene i plan- og bygningsloven. 3. Det anmodes om at ansvarlig byråd utsetter veiprosjektet i Kittel- Nielsens vei/Munkelia og liknende kommunale veikrav frem til det foreligger en rettskraftig avgjørelse i Snargangen-saken. 4. Det anmodes om at ansvarlig byråd vurderer om trafikksikkerhet i Kittil Nielsens vei / Munkelia kan løses med mindre (andre) tiltak i samråd med BYM. En lovendring ligger mange år frem i tid. Derfor anmoder vi ansvarlig byråd og politikerne til å ta tak i de punktene som er nevnt over, slik at kostnadene for naboene i den pågående saken i Kittel-Nielsens/Munkelia vei kan reduseres eller falle bort helt. Representanter for naboene ønsker også å stille i et møte med politikerne.