4 familier kastet ut av sine hjem. Gi dem tilbake retten til å bo i båt på lik linje med ca. 100 andre personer i Bergen.

DEL 1: Kortversjon av saken Vi er 4 familier som har bodd i båt fra 4-15 år. Det er lov å bo i båt, men ikke for oss. Det er ca. 100 personer som bor i båt i Damsgårdssundet men kun oss 4 familier som ble tvunget ut av Bergen kommune. Nå er vi i praksis kastet ut av både hjem og kommune noe som fikk alvorlige konsekvenser for mange enkeltpersoner. To pensjonistfamilier har ingen plass og bo, barn blir revet opp fra sitt oppvekstmiljø, èn mistet jobben og en grunder ble bøtelagt med over kr 300 000.- og flere risikerer personlig konkurs! Felles for oss alle er at vi gjorde grundige forundersøkelser av gjeldende regler og det kom tydelig frem at båter ikke var søknadspliktige. Vi fant eller fikk ingen regler, føringer eller anbefalinger vedr. hvordan båter skulle brukes/innredes. Bergen kommune henviste oss alle til Bergen Havn. Her ble vi anbefalt å leie privat med en forutsetning at vi fikk samtykke fra grunneier til kaileie. Dette valgte vi alle å følge. I oktober 2018 kom Bergen kommune på befaring. Befaringen opplevdes helt urimelig, ikke kunne de redegjøre for formålet eller gjeldene lovverk, de forklarte at lovverket var uklart og de da måtte vurdere hver enkelt sak. De fremkom at de ikke hadde noen kompetanse på båter. Saksbehandlerne tok kun bilder av innredningen og konkluderte ut fra en samlet (skjønnsmessig) vurdering at båtene var for mye tilpasset boligformål og dermed søknadspliktig etter plan- og bygningsloven og ulovlig oppført likestilt med et bygg på land. Vi engasjerte advokat men ingen av våre argument ble tatt hensyn til. Vi argumenterte med at vi bodde i båter, leier privat kai, båtene er ikke til hinder for allmenheten, vi har båtforsikring, båtlån, og er tolket som båt av skipsregisteret, banker, forsikringsselskap, Havnevesenet og kommunen frem til nå. Vår siste mulighet var å søke kommunen, og etterkomme deres krav om godkjenning. Under søkeprosessen ble vi informert om at Bergen kommune, som den eneste i verden, har laget et totalforbud mot flytende boliger i ny kommuneplan. Så dersom vi søkte ville vi alle få avslag da flytende boliger kun ville få godkjenning på områder som var regulert til formålet, og det er ingen områder i Bergen som er regulert til dette formålet. På samme tid kan vi lese i media om storstilt utbygging med mange flytende boliger planlagt av kommersielle aktører. Dette får oss til å tro at dette er en ren politisk beslutning, maktmisbruk og manglende likhet for loven. På Bergen kommune sine hjemmesider finner vi også rapport for Strategi for sjøfront hvor det fremkommer at "husbåt er ikke en utstrakt boform i Bergen og det er lite som tyder på en reell etterspørsel. Det finnes kun noen få tilfeller. Husbåter krever investeringer i form av ankerplass og tilkobling til vann og avløpsanlegg." Så langt har Bergen kommune brukt begreper som bo i båt, flytende bolig, husbåt og bobåt. Dette er begreper som ikke er definert og derfor forvillende og benytte i offentlig forvalting. Dagens næringsliv skriver den 23.08.2019: Dette er lov i Norge: Hvis en motorisert husbåt er registrert i skipsregisteret kan den i prinsippet legges til ved enhver privat båtplass eller strand. Strid om regelverket iht til Bergen sin tilnærming fører til at kommuner muligens vil tolke regelverket forskjellig. Annerledes vil de være med boligprosjekter- (husbåt, flytehus etc) på vann som er regulert og godkjent av kommunen eksempelvis det ferske prosjektet i Horten. Disse husvillaene er fast montert, uten motor og dermed registrert som fast eiendom. Slike flytehus kan dermed også belånes som vanlig bolig." Vi har ikke flytende boliger/husbåter/bobåter (begrepsforvirring) som må tilkobles vann- og avløp slik som nevnt i strategiplanen for sjøfronten. Vi har alle opplevd Bergen kommune sin tilnærming som forvirrende og svært aggressiv med trusler om bøter på flere hundre tusen, dagmulkt på flere tusen kroner og flyttefrist på få uker. Forskjellig begrepsbruk og tolkninger fra etat til etat. Vi har skriftlig dokumentasjon på flere lovbrudd i saksbehandlingen. Eksempler er slurv, forskjellsbehandling, usannheter, trakassering, antakelser og urimelige skjønnsmessige vurderinger. Hentet fra nettsiden: jusleksikon.no "Grunnlaget for hvordan vurderingen skal gjøres eller hva som skal vurderes finnes i lover og andre regler som er politisk vedtatt. Viktige hensyn når skjønn utøves er om beslutningen er hensiktsmessig, nyttig, fornuftig og rimelig. Praksis på området har betydning og et viktig hensyn for forvaltning og domstoler er alltid likebehandling, like tilfelle skal behandles likt. Både forvaltningen og domstolenes avgjørelser skal være forutberegnelige og ikke tilfeldige. Både forvaltning og domstoler har i mange tilfelle anledning til å gjøre vurderinger og veie forskjellige hensyn mot hverandre, da utøver de skjønn. Sentrale rammer når offentlige organer utøver skjønn er alltid forvaltningsrettens krav til saklighet. Skjønn brukes også om en rettergangsmåte hvor det sentrale tema er utøvelse av skjønn, se nedenfor." Vi kan ikke se at Kommunenes skjønnsvurdering er verken hensiktsmessig, nyttig, fornuftig eller rimelig. Vi finner det urimelig at kommunen valgte å fatte et vedtak når dette kun gjelder 4 båter. I strategiplanen for sjøfronten sier kommunen selv at boformen ikke er utbredt. Kommunen kan velge å la være å fatte vedtak, men har istedenfor gått hardt ut mot en svært liten gruppe mennesker. "Offentlige myndigheter, forvaltningen, domstolene o.l. kan treffe vedtak som gjelder borgernes retter og plikter. Forvaltningen kan bare treffe vedtak når det finnes hjemmel, dvs. vedtaket har et fundament i lov, forskrift, offentlige rundskriv o.l. Dette kalles legalitetsprinsippet. Noen ganger forplikter lovgivningen forvaltningen til å treffe vedtak dersom betingelsene er oppfylt. F.eks. hvis en borger oppfyller kravene til å få førerkort kan ikke forvaltningen bestemme at borgeren ikke får det. Da har ikke forvaltningen tillatelse til å utøve skjønn, å skjønne. Andre ganger har forvaltningen tillatelse til å treffe vedtak eller la være å treffe vedtak. Forvaltningen kan selv bestemme. Forvaltningens rett til å bestemme er aldri helt fri, men reguleres av politiske vedtak, lover, forskrifter o.l. Regelverket regulerer hva forvaltningen har lov til å bestemme over." Slik denne prosessen har utviklet seg stiller vi oss undrende til hvor det blir av de gjeldende prinsipper som skal styre all offentlig virksomhet og særlig maktutøvende offentlig virksomhet. Vi mener virkelig at det er brudd på demokratiske og rettssikkerhetsmessige prinsipper. Slik det er nå er vi alle fire familier uten en rettssikkerhet. Vi krever derfor at Bergen kommune finner en løsning for de 4 båtene som er kastet ut av kommunen. Vi ber også om en gjennomgang av saken og spesielt det som berører grunnprinsippene i offentlig forvaltning. Ingenting vi har skrevet må oppfattes som personlige angrep. Vårt fokus er ikke å sverte enkeltpersoner, men å belyse det vi mener er systemfeil og dårlig politisk håndtverk. DEL 2. Nedenfor finner du Joannis Frogoudakis sin beskrivelse av sakens gang med konkrete eksempler. Vi oppfatter at det er tre grunner til en situasjon som har ledet til at flere mennesker mister sine hjem fordi de har valgt å bo på båt. Disse grunnene er: En uklar lovlig situasjon, politiske grunner gjeldende ny kommuneplan, samt en forvaltning som agerer som et instrument for kommende politiske vedtak. I den nye kommuneplanen er det vedtatt et forbud mot flytende boliger/boåter. Dette rammer enkeltpersoner uten kommersielle interesser og mindre gründerbedrifter. Sterke signaler derimot viser at veien er åpen til skikkelig store prosjekter som drives av like store økonomiske interesser. Vi tar overhodet ikke stilling til reguleringsplanen i seg selv, men reagerer derimot på Bergen sin måte å håndtere saken og dens katastrofale konsekvenser det har for en liten og svak gruppe. Følgende tekst er basert på motsvar i Rune Bakervik (Byråd for byutvikling i Bergen kommune) sitt innlegg i B.A i en sak som oppfattes å ha en prinsipiell og konkret praktisk betydning, og som rammer noen få menneskers bosituasjon og liv. Nedenfor presenteres en redegjørelse som beskriver de erfaringer en av de rammede familiene har opplevd, men slik denne familien forstår det er opplevelsen til de andre familiene om omtrent den samme. 1. Forord Disse saker bør egentlig ikke engasjere eller bekymre andre mennesker enn oss selv. Til min store overraskelse fikk vi massiv støtte fra Bergens innbyggere etter at saken ble kjent i media. Dette skjedde via sosiale medier, telefonsamtaler og fra ukjente som stoppet oss i byen. De fleste ga uttrykk for sin medfølelse og mange fortalte også at de har opplevd det samme som oss i kontakt med Bergen kommune. Dette hjalp meg til å selv forstå hvorfor en småbarnsfamilie, to pensjonistfamilier og en gründer ble kastet ut fra hus og hjem, er truet med skyhøye bøter, risikerer økonomisk ruin, ble konkret fornedret samt indirekte kriminalisert fordi vi hadde valgt å bo på båt. Men samtidig handler det om hvordan en tillemper de grunnleggende regler og prinsipper, altså forpliktelser og rettigheter, som er en forutsetning for at vi alle skall klare å leve våre liv i et moderne samfunn. Jeg skal ikke diskutere de juridiske aspektene i saken, da dette er en oppgave for erfarne advokater og ikke lekmenn som meg. Jeg tenker derimot å resonnere ut fra en generell og allment kjent juridisk kunnskap som de fleste mennesker har med seg allerede fra skolen. 2. De grunnleggende prinsippene. Det er verdt å løfte frem noen av de mest grunnleggende prinsippene som gjelder for all offentlig virksomhet, og særlig når det offentlige bedriver maktutøvelse mot enkelte. Disse prinsipper er de samme for alle former av maktutøvelse, i alle demokratier og rettsstater. 1) All maktutøvelse skjer i henhold til loven, dvs det er aldri selvjustis som styrer. 2) Liknende saker behandles på samme måte, og enkelte individer skal ikke særbehandles på hverken positiv eller negativ måte. 3) Det må finnes en form av forutsigbarhet i avgjørelsene, altså at den enkelte har mulighet til å forstå regelverk og dermed forutsi og forstå hvilke avgjørelser som tas. Vi er forpliktet til å innrette livene våre etter de lover som gjelder og å respektere de avgjørelsene som blir fattet av myndighetene. Men reglene og avgjørelsene må da være så tydelige at vi i trygghet innretter livene våre deretter. 4) Den enkelte må på en rettsbeskyttet måte ha mulighet til å fremføre argumentene sine og få saken sin prøvd/overprøvd. 5) Proporsjonalitetspinsippet, se sist i avsnittet i deloverskrift nr. 8 om trakassering. 6) Legalitetsprinsippet som bl.a beskytter mot selvråderetten i enkelte saker som behandles av myndighetene. Disse prinsippene gjelder i alle demokratier, både i store og små saker. Når det gjelder spørsmål av fundamental betydning for livene våre blir selvfølgelig disse prinsippene enda viktigere, f.eks når det gjelder muligheten til å beholde eget hjem. 3. Hvordan ordene mister meningen sin. Her presenteres de svar som byråd Rune Bakervik ga til BA gjeldende bl.a vår sak. (Vennligst sammenligne Bakervik sine svar med våre motsvar i neste avsnitt. Vi mener at Bakervik på ingen måte mener det han skriver) 1) Deler byråden plan- og bygningsetatens syn på at tilrettelegging for husbåter ikke skal prioriteres, slik de skriver i sin sjøfrontstrategiplan (side 24). Svar: Byrådet er opptatt av at sjøfronten skal være for alle bergensere, og at den dermed som hovedregel ikke privatiseres gjennom utbygging enten til sjøs eller i strandsonen. Videre tar byrådet sikte på å legge strategi for sjøfront etter ferien, og det vil være viktig for oss at vi også får innspill som gjelder dette temaet slik at byrådet kan gjøre gode vurderinger av etatens anbefaling. 2) Hva vil det at det ikke skal prioriteres eventuelt si? At det skall ikke skall være tillatt? Svar: Generelt er det viktig for kommunen at befolkningens boliger er innenfor de lover vi har som regulerer dette. Det er viktig med gode bomiljø og viktig med gode sanitære forhold og at en ikke skall ha forurensede virksomhet. 3) Skal det ikke være mulig å bo i husbåt i Bergen kommune? Hvorfor ikke? Og eventuelt, hvordan skal dette løses/foregå? Svar: Som pkt 1 og 2. 4) Hva med dem som allerede har bodd i sine husbåter i mange år? Svar: Jeg har respekt og forståelse for ulike ønsker om boform, men det er viktig for helheten at vi alle følger de lover som gjelder for dette. I tillegg dukker det jo opp noen dilemma knyttet til enkelte menneskers ønsker som må veies mot samfunnets interesser. 5) Hva tenker du om Joannis Frogoudakis og Tone Bergsvåg sine saker som BA har beskrevet? Svar: Jeg syns det er uheldig dersom noen har fått inntrykk av at de har hatt en lovlig bosituasjon, det er uheldig dersom kommunikasjonen med kommunen er opplevd som dårlig. 6) Er det ønskelig å opprette et eget område for husbåter? Hvorfor/hvorfor ikke? Svar: Generelt er jeg opptatt av gode bomiljø, og vi kan ikke privatisere strandsonen. Jeg mener også at vi må betrakte husbåter som andre boligbygg. Bergen kommune er mye restriktiv til å tillate nye boliger i strandsonen. I den nye KPA 2018 § 9.5 heter der at «Flytende boliger tillates bare der det er avklart i reguleringsplan». I reguleringsplanene skal der foretas grundige avveininger mellom en rekke ulike hensyn, som f. eks hvordan boligene påvirker omgivelsene/strandsonen, herunder miljøhensyn, allmenhetens interesser, hvilke kvaliteter området blir tilført og om området i seg selv er tilrettelagt for boliger med nødvendig faktisk og sosial infrastruktur. 7) Hvordan jobber byrådet videre med denne saken? Svar: Gjennom høringen av nevnte sjøfrontstrategi. 4. Motsvar til Bakervik eller hva Bakervik egentlig mente med innlegget sitt. Først ønsker jeg å si at det krevde flere gjennomlesninger av Bakervik sine svar for å forstå hva han egentlig mente. Ved første øyekast fremstår Bakervik sitt innlegg på BAs spørsmål som korrekte og som en seriøs myndighets håndtering av saken. Ved grundigere gjennomlesning derimot gir svarene hans en helt annen mening og forståelse enn ved en overfladisk lesning. Jeg er på ingen måte uenig i Bakervik sin beskrivelse av det prinsipielle samfunnsoppdraget som kommunen har. Men hva annet, ifølge min mening, gjør Bakervik i sine svar bortsett at det han sier er ikke sant: Han sier ikke hva han mener og han mener ikke det han sier. Jeg svarer derfor med både politiske og konkrete argumenter til Bakervik sine påstander. a) For det første flytter han spørsmålene fra et konkret og hverdagslig nivå til et abstrakt og tilsynelatende «felleskaps» orientert politisk nivå. Videre mener jeg at bak en tilsynelatende byråkratisk seriøsitet skjuler det seg en klar populistisk holdning. Jeg svarer derfor med både politiske og konkrete argumenter på Bakervik sine påstander. b) For det andre utelukker han de som ikke passer inn i hans oppfatning av hva felleskap er for noe. Jeg har lyst til å vite hvilke grupper som inngår i «felleskapet» til Bakervik? Dette ønsker jeg på bakgrunn av at disse familiene som rammes av kommunens håndtering av disse saker er en småbarnsfamilie og pensjonistfamilier. (Les detaljert beskrivelse senere i teksten). Disse familiene representerer to samfunnsgrupper som både han og partiet hans ønsker å prioritere og verne om i sin valgpropaganda om et inkluderende samfunn. Vi mener at felleskap inkluderer alle. c) Og for det tredje klarer Bakervik, underforstått og indirekte, å individualisere spørsmålene til disse konkrete familiene. Han skriver «Jeg synes det er uheldig dersom noen har fått inntrykk av at de har hatt en lovlig bosituasjon». Med dette mener jeg at det Bakervik egentlig ønsker å si, foruten at dette ikke stemmer, er at disse familiene ikke har forstått at de har plassert seg utenfor lovverket og av den grunn kjemper mot fellesskapets regler og interesser. Konkret eksisterer to overgripende fakta i saken: Det første er at nåværende kommuneledelse gjennom sitt seneste kommuneplan/reguleringsplan i praksis og som eneste sjønære by i verden, forbyr en alternativ, miljøvennlig og fremtidsrettet boform. Det er dette som ligger på bordet. Det andre er Bakervik sine fremtidige politiske drømmer og planer. Disse drømmer og planer utkrystalliseres tydelig i et intervju som Bakervik ga for ikke så lenge siden i BA. I dette intervjuet stiller Bakervik seg positiv til storslåtte utbyggingsplaner av flytende hus på Store Lungegårdsvannet. Jeg har observert at disse utbyggingsplaner drives av betydelige økonomiske interesser. Derfor kan intervjuet tydelig forståes som at forbudet mot flytende hus i byen gjelder bare enkelte av Bergen sine innbyggere og særlig dem uten store økonomiske ressurser. Det er forunderlig at små private aktører uten kommersielle motiver blir beskyldt for å være til større skade med en enkel miljøvennlig og fremtidsorientert boform, enn en stor kommersiell aktørs planer om et gigantisk flytende boligprosjekt i sentrum av Bergen by? 5. Hvordan begynte vår egen Odyssé? Vårt ønske frå begynnelsen var å finne en økonomisk rimelig og miljø vennlig boform samt ha muligheten til og eventuelt å flytte til Sverige eller Danmark der vi har familie. Bobåter er en miljømessig og økonomisk gunstig boform som er på fremmarsj over hele verden så som i Norge, foruten Bergen som det viste seg senere. Allikevel når vi begynte med prosjektet vår det fantes allerede et lite bobåtmiljø i byen vår. Vårt båtprosjekt startet etter en grundig undersøkelse av mulighetene for å bo i båt. Vi innhentet informasjon fra berørte instanser som f.eks Bergen Havn og plan- og bygningsetaten. Vi fikk skriftlig tillatelse fra Bergen Havn til plassering av båten i Store Lungegårdsvannet innenfor området til Draugen motorbåtforening. Vi fikk også skriftlig kontrakt med Draugen motorbåtforening. Etter flere telefonsamtaler med Plan- og bygningsetaten v/ seniorrådgiver ved fagetaten, ble vi informert oss om at småbåter med en lengde under 15 meter plassert i godkjent havn ikke er søknadspliktige. Bergen kommune formidlet ikke informasjon med annet innhold enn hva som er referert ovenfor. Først deretter og i god tro bestilte vi båten vår gjennom å bruke mesteparten av våre sparepenger gjennom et langt liv. Bobåten vår ankom Bergen havn 27 juni 2015. Litt etter forrige kommunal, da nåværende kommuneledelse tok over bystyret, søkte vi tillatelse hos etat for byggesaker om tilkobling til kommunalt vann og avløp ved hjelp av hurtigkoblinger, en metode som er vanlig for skip. En stund senere fikk vi et langt svar som var vanskelig å forstå fylt med henvisninger til lover og kommunale vedtak. Det vi hadde søkt om ble knapt nevnt i svaret fra kommunen. Derimot kom et vedtak og informasjon om alle lover og regler vi hadde brutt. Vi opplevde en stund at vi hadde gjort noe kriminelt, men når vi samlet oss noe tenkte vi: Dette er en misforståelse, vi snakker med myndighetene og dette ordner seg. Det var absolutt ingen misforståelse. Da begynte også et fireårig langt mareritt for oss som fortsetter den dag i dag. 6. Hva er det konkrete problemet? Enkelt og kort sagt: Saken pendler mellom to forskjellige synsvinkler: Vi mener at vi er eiere av en båt som ifølge småbåtloven er en småbåt uten søknadsplikt hos kommunen. Bergen kommune derimot vurderer vår båt som et ulovlig byggverk på land. Båt eller hus? Etter vår mening eier vi en båt vi har valgt å bo i. Dette på likt linje med andre båter som f.eks ligger hos GC Rieber i Solheimsviken. Vår båt er like sjødyktig og er en katamaran som flere av de andre båtene i Solheimsviken. Saksbehandleren vår hos Fylkesmannen som aldri har sett eller besøkt båten vår vurderer det slik: ...men utformingen og manøvreringsmulighetene er slik at det må antas at tiltaket bare med store vanskeligheter kan gå til sjøs, der det er lite til ingen bølger og ellers fint vær. Saksbehandleren har som grunn for sine antagelser befaring som ble gjord av en annen jurist hos Bergen kommune (se detaljert beskrivelse nedenfor). Fylkesmannen sine saksbehandlere har ingen anelse om hvilket styringssystem vi har. Til informasjon er det et meget avansert styringssystem. Videre spør vi oss: Ut fra hvilken form av fagkunnskap, foruten den juridiske, kan både Fylkesmannen og kommunen sine saksbehandlere ANTA det som er beskrevet ovenfor? Til sammenligning er det som om jeg som psykolog ble bedt om å utføre en kneoperasjon. Hvordan skulle jeg klare det? Med samtalebehandling kanskje? Vår båt er registrert som fritidsbåt i konstruksjonskategori D og kan manøvreres minst like godt som de fleste andre båter. Jeg fikk heller aldri et konkret spørsmål frå saksbehandlerne om å vise båtens sjøegenskaper. Ovenforstående eksempel er dessverre gjennomgående for argumenteringen fra Bergen kommune sin side som bygger saken sin mot oss. Men hva er det mer som gjør at vår båt blir til et hus? Slik jeg forstår det, ut fra fagetaten sitt vedtak finnes det to viktige punkter i det som på byråkratisk språk heter «samlet vurdering» om vår båt er en småbåt eller et ulovlig hus. Disse punktene utgjøres av våre møbler våre og båtens utseende! Jeg kan fortelle hvordan dette ble mulig (i hvert fall da den delen av saksbehandlingen advokaten vår og jeg tok del i): Det ble utført en befaring ombord litt før fagetaten fattet beslutning hvorvidt båten vår var et hus eller ei. Befaringen ble utført av to personer hvorav den ene var saksbehandleren i saken vår. Det ble en noe komisk historie, siden saksbehandleren viste svært lite interesse for alt som hadde med båter å gjøre som f.eks sikkerheten ombord og liknende (Interessen om sikkerheten ombord ble dog dramatisk endret senere). Som eksempel dokumenterer saksbehandleren med bilde i vedtaket sitt, en mindre hydraulisk hjelpepumpe i et av de to maskinrommene ombord som et bilde av fremdriftssystemet. Det som er fremdriftssystemet ved siden av hjelpepumpen ble ikke observert eller nevnt. Derimot var saksbehandleren vår veldig opptatt av å fotografere innredningen. Vi lurte lenge på hvorfor hun gjorde dette. Vi tenkte hun hadde en personlig interesse av design og innredning. Vi lo en del etterpå av dette. Latteren satte seg derimot i halsen noen uker senere da vi leste vedtaket med bilder av møblene våre som et bevis for at båten vår ikke er en båt men et hus. Vi har derimot sett flere båter som likner på vår, både i Bergen, ellers i Norge og i utlandet, men med mye flottere og mer påkostet innredning (Vi har hatt de fleste av våre møbler i mer enn 20-30 år) Det som gjenstår i uenigheten mellom oss og Bergen kommune ,er slik vi forstår det, båtens eksteriør. Ut fra saksbehandleren/fagetaten sin mening er det bl.a utseendet av en båt som definerer hvorvidt det er lov å bo i båten eller ei! Vrøvl. Jeg velger her å gi et klart retorisk svar: Har noen i Bergen sin kommunale administrasjon noensinne sett hvor mange forskjellige og til tider eksentriske dagens båter kan se ut Jeg lurer på om befaringen som er basert på så hardt selektert fakta kan oppfattes som en uavhengig, seriøs og objektiv vurdering? Når jeg videre systematisk har gått gjennom prosessen i saksbehandlingen har jeg funnet flere punkter som jeg stiller meg spørrende til. Det gjelder spørsmål som omhandler formalia, form og innhold. Jeg fant også konkrete administrative prosedyrer og vedtak som jeg reagerer sterkt på og som jeg finner direkte støtende. Noen eksempler:I korrespondansen fra Bergen kommune finnes der avsnitt der en bruker argumenter absolutt ikke har noe med dokumenterte fakta å gjøre, mens i andre sammenheng finner jeg at Bergen kommune avviser skriftlig dokumentasjon som taler for vår sak uten å begrunne dette med et eneste ord. Det fremkommer også tydelig i andre avsnitt i korrespondansen at Bergen kommune ikke er enig med seg selv om saken gjelder en båt eller et hus. Dette innebærer at en instans i Bergen kommune definerer båten som et hus, samtidig som andre instanser definerer båten som en båt. Når Bergen kommune ikke kan bli enige innenfor egen administrasjon hvorvidt vår båt er en båt eller et hus; hvordan skal jeg og min familie kunne klare å overbevise Bergen kommune om noe overhodet? Vi ble også kjent med rett før fellesferien i forhåndskonferanse med Plan- og bygningsetaten (11.400 kr) at Bergen kommune hadde fattet et vedtak om at det ikke lenger er mulig å søke om legal plassering for vår båt. Dette da vi prøvde å legalisere vår båt som bolig i et siste forsøk på å etterkomme Bergen kommunens sine krav ved søknadspliktig tillatelse. (Bergen kommune har visst om et mulig vedtak siden 2017 uten å informere oss om det.) Med andre ord: Bergen Kommune oppfordrer oss til søknad om legalisering av bobåten samtidig med at det gjøres et forbud og umulig å søke. Hvordan kan en forstå dette? 7. Hvordan forvaltningsapparatet bør fungere og hvordan dette praktiseres i praksis, til og fra, i Bergen kommune. Det kommunale og statlige forvaltningsapparatet er den laveste og derfor mest brukte instans der medborgere møter den maktutøvende og samtidig den serviceinnstilte funksjonen i samfunnet. Eller med andre ord: Det er der demokratiet skjer. I våre saker har Bergen kommune sitt forvaltningsapparat brutt de fleste grunnleggende prinsipper som skal styre all offentlig virksomhet og særlig maktutøvende offentlig virksomhet. Fagetaten er en serviceetat med plikt å hjelpe innbyggere når det gjelder byggesaker og for tiden båtrelaterte spørsmål. Fagetaten drives med skattemidler og avgifter og fagetaten skal være nøytral og ikke en part i saken, noe som kan bli aktuelt når partipolitiske intensjoner er involvert, slik det bl.a er i vår sak. Videre, til forskjell fra en vanlig innbygger, kan fagetaten starte en kostbart og tidkrevende prosess uten de samme økonomiske hensyn som en enkelt persons hensyn til økonomiske forhold. Jeg kan tenke meg at flere Bergensere husker striden om setningsskader forårsaket av sprenging utført av kommunen utenfor et borettslag i Sandviken. Borettslaget vant til slutt saken hvor det var forventet, ifølge fagetaten, at fagetaten ville vinne juridisk. Problemet dog for borettslaget var at saken pågikk i nesten ti år før alle juridiske instanser ble gjennomgått. Med tanke på alderen min som pensjonist blir jeg mildt sagt stresset av tidsperspektivet. Spesielt hos Bergen kommune finner man et litt annerledes trekk enn andre steder. Hos Bergen kommune finnes det en del «lovlige grå soner» dvs juridiske områder der Bergen kommune ikke har hatt tydelige vedtak som f. eks bobåter og/eller husbåter. Dette bedyr det at den enkelte saksbehandlere fatter vedtak mye ut fra skjønn og egen forståelse. Det jeg ønsker å belyse før jeg går videre med vår sak er den store ubalansen i en juridisk kamp mellom en fagetat og en vanlig innbygger: Først og fremst det å føre en sak mot en stor og erfaren fagetat er økonomisk og tidsmessig utfordrende for de fleste. Fagetaten har juridisk ekspertise, et stort administrativt apparat, kjennskap til og språklig ferdighet når det gjelder å benytte «riktige» formuleringer etc. Men viktigst av alt er at fagetaten i praksis har definisjonsmakt, i hvert fall frem til det at en sak er prøvd i retten, som gjelder tolking og forståelsen av aktuelt lovverk. Dette arbeid utføres av saksbehandlere som skal følge aktuelt lovverk og vedtak. Den definisjonsmakt som fagetaten gir til seg selv allerede fra begynnelse kan oppfattes som at fagetaten, de Facto, har rett i sine konklusjoner. Dette trenger selvsagt ikke være tilfelle i alle saker. I de saker konklusjonene ikke er korrekte eller tatt på usikker juridisk grunn, blir fagetaten sin definisjonsmakt problematisk. I tilfeller hvor fagetaten motsier feil i egne konklusjoner blir det straks vanskelig for den andre parten. Fagetaten sine jurister kan ved behov anke og forsinke en for fagetat tapt sak nesten i det uendelige. I tillegg til prinsippbrudd i saksbehandlingen har Bergen kommune utøvet andre prinsippløse handlinger mot oss som f.eks. bruk av økonomisk maktmiddel, kanskje, ubevisst eller tilfeldig, men det Facto institusjonalisert trakassering samt individ nedsettende tiltak. 8. Trakassering Til slutt ønsker jeg også å formidle kortest mulig den maktdemonstrasjon og maktutøvelse vi har fått oppleve fra Bergen kommunes side. Dette gjør jeg dog ytterst motvillig mot min egen hjemkommune som jeg også beskriver ovenfor. Jeg velger å beskrive noen av de de siste måneders behandling/bearbeiding vi ble utsatt for. Det tok oss en god stund å forstå at det fantes mange grunner for fagetaten og Bergen kommune til agere som de har gjort. For oss kan alle disse grunnene sammenfattes kort: Og totalt kneble oss en gang for alle og dette så raskt som mulig slik at det er til gagn for andre større og overgripende planer og interesser. Maktdemonstrasjonen og dens reelle utøvelse begynte etter nesten to års pause og total stillhet fra Bergen kommune sin side, og slo mot oss med all den brutalitet en allmektig myndighet kan utøve ved behov. Det er dessverre umulig å henvise til noen prinsipp overhodet når det gjelder Bergen kommune sin konkrete agering i saken som blir beskrevet nedenfor. Først fikk vi et brev der Bergen kommune opplyste oss om at vi måtte forlate aktuell forankringsplass i Store Lungegårdsvannet innen få uker, uansett om det var praktisk mulig eller ikke. I tilfelle vi ikke kunne klare det, vil Bergen kommune destruere båten på vår regning. (Vi klarte med stor risiko å flytte båten innenfor den korte tidsfristen, men det ga oss mer enn dobbelte kostnader enn selve engangsmulkten. (Disse kostnader kan dokumenteres). Videre kom det et nytt brev der vi bl.a. fikk tekniske råd om hvordan destruksjonen skulle foretas. Dette oppfattet vi som et forvridd forsøk på«velvilje og hjelpsomhet» fra Bergen kommune. Da båten var flyttet kom det ytterligere et brev fra Bergen kommune om som sa at all beboelse må opphøre. Som grunn oppga Bergen kommune at de var bekymret for vår egen sikkerhet ombord. Dette kom etter at vi hadde bodd ombord i nesten fire år uten at Bergen kommune vært det minste bekymret for vår sikkerhet. Fagetaten v/saksbehandleren begrunner vedtak som følger: «Bestemmelsene i pbl. kan ikke forstås slik at norsk byggesakskontroll kan omgås ved å oppføre tiltak i utlandet ved å frakte det til Norge. Dersom tiltaket er ment til bruk i Norge må det tilfredsstille norske byggetekniske krav. Dette sikres gjennom reglene om søknadsplikt i pbl.» Derfor prøvde vi å legalisere vår båt som hus gjennom en søknad til Bergen Kommune. Som tidligere nevnt kostet oss 11.400 kr. å få vite ved samme etat at søknad ikke lenger er mulig. Vi fikk dog konkrete råd og andre former for hjelp fra saksbehandleren. Den hjelp jeg fikk var følgende: Vi opplevde at fristen på noen få uker for å forlate båten var altfor kort. Av den grunn tok jeg kontakt med fagetaten for å få utvidet fristen. Dette var helt umulig, men saksbehandleren rådet meg til å ringe til NAV samt tvang meg til suicidal-vurdering utført av Bergen legevakt. Mesteparten av det som beskrives ovenfor er også å finne i sakspapirene, hvilket er åpen for allmenheten (Saker som behandles ved etaten kan følges på internett på www.bergen. kommune.no/innsynpb saksnummer 201705969). Journalen ved BLV blir også frigitt straks. Kommunikasjonen med myndighetene har for det meste vært skriftlig men også mange telefonsamtaler. Den siste og ærligste samtalen jeg har hatt med myndighetene i alle disse år, var da jeg spurte saksbehandleren hos fylkesmannen om hvorfor han mente vi hadde havnet i denne situasjonen. Svaret var: «Dere har hatt uflaks! Det er som å bli tatt i fartskontrollen.» Da tenkte jeg, vi kjørte faktisk langt under fartsgrense. Dessverre hjelper ikke slik argumentasjon noen av oss. Når alle faktorer som er beskrevet ovenfor betraktes i ettertidens krasse visdom, synes jeg at familien min og flere andre personer som opplever lignende omstendigheter som oss betaler en ekstrem høy pris og tilsvarende altomfattende tap gjennom Bergen kommune sin agering. (Proporsjonalitetsprinsippet). 9. Etterord Det oppfattes som en grunnleggende antagelse at det private og konkrete dvs. de faktiske omstendigheter mennesker lever i, er grunn for alt politisk arbeid. Det sies også at alt politisk arbeid er som å lage en omelett. En må knuse noen egg først for å lage den. Eller på en annen, mindre festlig måte: Hva er det som kan skje med konkrete mennesker når en rett så ordinær sak flyttes opp fra et privat og konkret nivå til et abstrakt og politisk, samt utad ukjent nivå. I ovenfor beskrevet sak prøver vi å finne ut hvem som er egg og hva blir til omelett og hvorfor. Det påhviler leseren å gi svar.