Hei. Jeg starter med å si at livet mitt har vært en fadese av leger som istedenfor å bruke mine ressurser, har "forsket" og etter 9 år endt med uspesifiserte diagnoser. Jeg har da hyperkinetisk ADHD og epilepsi, og andre diagnoser de setter som jeg ikke har hørt, eller vet hva er. Men det er jo helse og personvern dere i Ringsaker heller ikke har tatt så godt vare på, det er jo en skam det også, men ikke det aller viktigste for meg. Det jeg har merket, er frafall. Frafall av mulige resurspersoner som vil, som vil forandre, som vil hjelpe, som vil være noe, som vil hjelpe barna, bestemor eller generelt mennesker som ikke skal ha det som "vi" har hatt det. Vi har våre utfordringer, men vi jobber dobbelt så hardt, beviser dobbelt så mye og bruker dobbelt så mye tid på utdanning. Men vi er så sinnsykt dyktige i det vi gjør. Jeg er både mor, psykolog, uføre, student, kretsdommer, trener, dommerveileder, idrettskonsulent og ikke minst av alt, et medmenneske som vil hindre frafall av mennesker som blir misforstått. Jeg har blitt kalt en dårlig mor, jeg burde ikke ha min sønn, jeg burde ikke gå skole igjen og ja dere skjønner tegningen. Men jeg har fremdeles et hevet hode, fordi jeg har både en sønn og meg selv å skylde å være lykkelig. Jeg hører samme historie om og om igjen. Folk gir opp for systemet deres. Hallo, det har ikke funket til nå, er det ikke på tide å innrømme at man kanskje trenger en forandring? Greit, vi er litt umulige og har sterke meninger. Men vi er da mottakelige når vi har googla det å sett at vi har feil. (fra spøk til alvor). Hvor mange med ADHD eller andre kognitive utfordringer har dere hos dere, som dere kan spørre om "råd"? Jeg er ikke trangsynt og vet at dere prøver så godt dere kan, men vi er ikke umulige "barn" som mange har kalt oss hele barndommen. Vi er skuffet. Skuffet for at vi ikke får hjelp, skuffet for at vi egentlig kunne brukt mye mindre tid på å lære oss ting dere mener er HELT normalt at man skal kunne. Er det noe, så kjører dere både barnevern osv over oss som om vi ikke var samtykkekompetent? Jeg vil ikke at flere skal oppleve det som jeg har vært igjennom. Jeg har blitt stigmatisert som en idiot, folk har trodd jeg er en narkoman, psykopat osv. Hvordan i alle dager har jeg oppdradd en så utrolig velfungerende, øm, fantastisk og følsom gutt. Da jeg i tillegg ikke fikk hjelp av kommunen med krisehjelp da faren døde i fjor? Jeg fikk heller, gjett en gang, en NAV ansatt som uttalte seg til barnevernet over et par fotballsko og leggskinner fordi jeg ville at han skulle bli kjent med noen før sommerferien da faren døde 18 mai og de nesten kidnappet han i oslo. UTEN LOVHJEMMEL. Ikke får jeg lån, slik at jeg først og fremst kan ha abonoment for min sønn og meg eller kjøpe hus. MEN jeg får heller ikke betalt noe videre høyskole for å gå anvend psykologi eller samfunnpsykologi for å kunne hjelpe. Studielånet mitt hos sismo er på 136000 og det setter en stopper for alt. Samtidig så har ingen fortalt meg at jeg har rett til så mye hjelpestønader, fordi det må jo en med ADHD kunne? Men vi er for dumme til å ha barn? Det er så mye fine ting på papirene i denne kommunen og jeg vil bidra, fordi jeg ser dette hver dag med frafall fordi barn og ungdom/voksne blir misforstått. Jeg mener tverrfaglig samarbeid burde være i alle spekter av sakene, de som også kan bidra med andre synspunkter. Spesielt dem som har opplevd dette selv. Jeg trenger ikke bare hjelp med det økonomiske, men jeg trenger en kalender, pc og noen som kan forstå og tro på meg. Jeg vil vise alle med mine utfordringer at vi kan, vi kan alle sammen. Dette skal jeg klare med eller uten hjelpen, men nå syns jeg etter så mange år at dere må hjelpe noen som dere kaller: "Elever med stort læringspotensial". Ikke lyv, hjelp oss, så vi kan fokusere på andre ting. Jeg har ikke lest hvordan man legger frem en sak, det ser dere sikkert, men jeg legger frem det jeg mener burde bli den nye normalen i et samfunn i forandring. Vi kan bidra med mye, om dere retter på ting som kunne være unngått om man bare fikk hjelp. Jeg vil være den personen for dem. To ting i livet er viktig for meg, min sønn og rettferdighet. Tygg på den, så håper jeg vi sammen kan gjøre en forandring og se samfunnet blomstre slik det kommer til å gjøre når vi bare inkluderer med hjertet og ikke bare papirmessig. Mvh