Målselv trenger ikke masseturisme Målselv er kjent for noe mange andre destinasjoner har mistet: ro, vidde, urørt natur og lokalsamfunn som fortsatt fungerer på naturens premisser. Nettopp derfor bør vi være varsomme når det snakkes om økt turistsatsing og vekst som mål i seg selv. Turisme kan være positivt. Den kan skape arbeidsplasser, gi inntekter til lokalt næringsliv og synliggjøre kommunen vår. Men det er en avgjørende forskjell mellom bærekraftig reiseliv og masseturisme. Når antall besøkende blir viktigere enn kvaliteten på opplevelsene, er vi på vei i feil retning. Vi trenger ikke å reise lenger enn til Ånderdalen nasjonalpark hvor det er tilrettelagt for turisme. Hør med de som bor der om hvordan de synes det går. Og hva med de som bor i Lofoten eller Tromsø, der lokale innbyggere opplever økt press på infrastruktur, høyere boligpriser, trafikkproblemer, stort press på helsetjenestene og natur som slites ned. Mange steder har turismen vokst raskere enn lokalsamfunnene klarer å håndtere. Spørsmålet er om dette virkelig er en utvikling vi ønsker å kopiere. Hva skjer ellers i landet med hensyn til «friluftsturisme»? Den norske turistforening (DNT) sitter stille i båten og bare håper at «støyen» mot den altfor store trafikken i fjellet, som i hovedsak er «se på meg» turister, skal avta. Eksempelvis er merking av stier nå sett på som ikke bra. Vi må heller ikke glemme at indre Troms bare er som et frimerke sammenlignet med det brede Sør-Norge. Dette ser en enkelt på et kart. Ser en på et kart hvor også Sverige er med blir dette enda mer tydelig. I tillegg driver svenskene skytteltrafikk med helikopter og lander inn til norskegrensen. Fast base blant annet i Bjørkliden og ved den gamle Tornetresk togstasjon. Behovet for økte forsyninger til turlagshyttene øker. Hva når det kreves utvidelse av hytter? Et av Målselvs fortrinn er at kommunen ikke er en turistfabrikk. Folk kommer hit fordi området tilbyr autentiske naturopplevelser, stillhet og plass. Dersom vi bygger opp en modell som er avhengig av stadig flere besøkende, risikerer vi å undergrave nettopp det som gjør Målselv attraktiv. Det er også grunn til å spørre hvem som faktisk tjener på en omfattende turistsatsing. Erfaring viser at mange arbeidsplasser i reiselivet er sesongbaserte og relativt lavtlønte. Samtidig er det ofte eksterne investorer som sitter igjen med de største gevinstene. Kommunens innbyggere må derimot leve med konsekvensene året rundt. Naturverdiene i Målselv er ikke en ubegrenset ressurs. Stier, fiskeområder, fjellterreng og sårbare økosystemer tåler ikke uendelig belastning. Vi har et ansvar for å forvalte disse områdene slik at også kommende generasjoner kan oppleve dem. Et aspekt som ofte blir undervurdert i debatten, er de helt praktiske konsekvensene av store turiststrømmer i naturområder. Flere steder i Nord-Norge har kommuner og grunneiere opplevd problemer med forsøpling, parkeringskaos og avføring i naturen fordi infrastrukturen ikke har vært dimensjonert for mengden besøkende. Når hundrevis eller tusenvis av mennesker beveger seg gjennom de samme områdene, blir belastningen betydelig. Det handler ikke bare om estetikk, men om hygiene, forurensning og respekt for naturen. Dette er særlig relevant for Dividalen nasjonalpark. Nasjonalparken ble ikke opprettet for å være en arena for stadig økende turisttrafikk, men for å bevare en av landets mest verdifulle villmarksområder. Formålet er å sikre naturen, landskapet og de økologiske sammenhengene for framtiden. Dersom økt besøksvekst blir et mål i seg selv, risikerer vi at verneformålet gradvis underordnes kommersielle interesser. Det ville være et paradoks om området som er opprettet for å beskytte naturen, i stedet blir utsatt for økende slitasje som følge av politisk ønsket vekst. Vi må også ta på alvor risikoen for skade på artsmangfoldet. Selv om én enkelt turgåer setter små spor, kan summen av mange besøkende føre til forstyrrelser for dyreleliv, slitasje på vegetasjon og press på sårbare habitater. Naturen i våre nordlige områder er ofte mindre robust enn mange tror. Skader som oppstår kan bruke år eller tiår på å reparere seg selv. Mens gevinsten av økt turisme ofte framheves, snakkes det mindre om risikoen for at økt ferdsel kan skape utfordringer for landbruket. Avfall, menneskelig avføring, hundeekskrementer og annen forurensning i nærheten av jordbruksarealer kan være særlig problematisk for økologiske produsenter, som er avhengige av rene omgivelser og høy tillit til produktene sine. Dette er enda et eksempel på at natur og næringsliv ikke nødvendigvis tåler ubegrenset turistvekst uten konsekvenser. En annen side ved saken er hvordan masseturisme påvirker bolysten. Målselv skal først og fremst være et godt sted å leve for dem som bor her. Dersom økt turisttrafikk fører til mer støy, mer trafikk, økt press på natur- og friluftsområder og et lokalsamfunn som i større grad innrettes etter besøkende enn innbyggere, kan resultatet bli det motsatte av det vi ønsker. Kommunens attraktivitet som bosted kan svekkes selv om den samtidig markedsføres sterkere som turistdestinasjon. Derfor bør kommunen prioritere kvalitet fremfor kvantitet. Vi trenger et reiseliv som er tilpasset lokalsamfunnet, ikke et lokalsamfunn som må tilpasse seg reiselivet. Målet bør være få, ansvarlige og naturbevisste besøkende som bidrar til lokal verdiskaping, ikke flest mulig turister på kortest mulig tid. Målselv skal først og fremst være et godt sted å bo. Dersom jakten på turistvekst kommer i konflikt med naturen, lokalsamfunnet og livskvaliteten til innbyggerne, er det innbyggerne som må komme først. Det er lett å la seg friste av lovnader om vekst og økte inntekter. Men ikke all vekst er god vekst. For Målselv kan den største suksessen være å ta vare på det vi allerede har, før det blir borte. Jeg anbefaler den enkelte om å ta et aktivt valg ved neste kommunevalg. Målselv trenger ikke masseturisme. Målselv trenger klok forvaltning av naturen, artsmangfoldet og lokalsamfunnet.